Ved veis ende....

Det tok slutt.
På ord.
På inspirasjon.
På bloggelyst.

Det har vært en fin reise. Å dele tanker, ord og stemninger med dere.
Men jeg kjenner ikke for å reise i blogger-land lenger.
Jeg har fjernet nesten alle innlegg. Nesten sju år med blogging, ble det. Oi...
Bloggen har vært sterkt preget av positivitet.
"Strø glitter på hverdagen" har vært, og ER fortsatt mitt motto.

I 2006 ble livet til vår familie, snudd opp/ned, da jeg ble akutt syk og sengeliggende.
Veien fram til diagnose var lang og strevsom. Det var i denne perioden jeg begynte å blogge.
Veien videre, etter å ha fått diagnosen Myalgisk encefalomyelitt, har vært beinhard.

Bloggen fikk samme navn, som mitt personlige foretak.
Jeg hadde registrert Blomsterverkstedet Dans på Roser i Brønnøysundregisteret et par år tidligere.
Drømmen om mitt eget verksted.....(Jeg drømmer fortsatt samme drøm...)
Jeg begynte å blogge helt anonymt.
Etterhvert valgte jeg å blogge personlig -men aldri privat.
Da fikk bloggens forfatter et ansikt, og et navn.
Men jeg har vært ganske forsiktig med å skrive om min helse, da dette har vært et vanskelig og veldig "nært" område i mitt liv.
Diagnosen har jeg vært åpen på, dog skrevet svært lite om den.
Jeg tror likevel mye ble formidlet MELLOM setningene....alt som ikke stod der.
Jeg skrev et åpenhjertig innlegg om hva/hvordan jeg ble rammet av sykdommen, ca 2 år etter jeg ble syk.
Du kan lese om hvordan det var når livet ble satt "på pause" HER:

Å vise ME et ansikt, i hverdagen, livet, har ikke vært lett. Det er fortsatt ikke lett.
En sekke-diagnose, en skambefengt sådan....ofte slengt inn i kategori; livsstilssykdommer.
Eventuelt psykisk syk.
Forskningen, så langt, viser noe helt annet; det handler om en autoimmun sykdom.
Genetiske arveanlegg spiller en vesentlig rolle.
En sykdom ingen kan TENKE seg frisk fra, slik enkelte har hevdet.
Ingen psykolog, ingen lykkepille har gjort meg frisk.
Alle forsøk/behandling i den retning, er seponert.

Fristelsen til å skrive ut mine frustrasjoner, i håp om støtte og forståelse, har ofte vært tilstede.
Noen ganger har jeg gjort nettop dèt, men alltid med den ekle bismaken, den som jeg forbinder med bitterhet. Jeg liker ikke bitterhet i livet mitt, og velger derfor en annen retning.
Jeg har tenkt; en dag skal jeg bli frisk...en dag skal jeg slippe å bære skam...en dag blir alt bra igjen.
Jeg har fokusert positivt.
Jeg har snudd på stener. Lett etter fine ting i livet. Og funnet skatter i fleng!
Jeg finner fortsatt skatter. Hver dag.

Men å fortsette å skrive Dans på Roser bloggen, ville blitt en privat reise til slutt.
Jeg ønsker ikke det.
På tøffe sykdomsdager, hender det at jeg tenker; hva i all verden hjelper det å være "verdensmester i positivitet", jeg blir jo ikke frisk av det! Og det er jo sant....
Men så vet jeg også dette; -jeg vet at jeg har det mye bedre på "veien", med et godt humør, et vakkert sinn, og et åndelig liv som er "i vater" og syder av liv!

Jeg jubler over å se at forskningen skyter fart!
Jeg er overbevist om at vi en dag får svar og løsninger.
Jeg tror at "min tid" kommer!!


Jeg tror vi opplever sesonger i livet.
Sesongen med Dans på Roser er over. I blogger-format.
Som sagt; jeg drømmer fortsatt om Dans på Roser i verksted-format.
I perioder med total isolasjon, kun kontakt med min mann og mine barn, har fellesskapet jeg har kjent gjennom bloggen, gitt mat til sjelen min.
Min friske bit av "meg", har levd et liv gjennom fellesskapet i bloggverdenen.
Jeg vil si 1000 takk for det!
Jeg har fått venner, som jeg har møtt og har kontakt med fortsatt, som jeg ellers aldri ville møtt.

Tusen takk til alle som har vært med på reisen!
Takk for alle gode ord!
Det har vært gull for meg!



Strø glitter på hverdagen!
I takknemlighet, Kathrin.

Pauseknappen

Det kan noen ganger føles som livet blir satt på pauseknappen..............

Det var den gangen 'Dans på roser' var noe helt annet enn navnet på en blogg. 

Det var den dagen, da "alt" i meg stoppet opp. 

Hjertet slo, men alt det andre streika. 

Jeg følte meg så sliten. 

Skulle på senvakt kl 14. 

Jeg hadde sovet lenge. 

Jeg hadde sovet mye den siste tida. 

Jeg sov i ethvert ledig øyeblikk jeg hadde.  

Jeg kokte meg en kopp kaffe, prøvde å piffe meg opp med koffein. 

Det hjalp ikke. Jeg satt i sofaen i morgenkåpen, med kaffekoppen. 

Det eneste jeg greide å tenke var; jeg er så sliten.  

Alt opplevdes som i "sakte film".  

Jeg oppdaget at klokken var 12......klokka ble 12.30.... jeg måtte gå i dusjen, og gjøre alt klart for å dra på jobb. 

Jeg drøyde og drøyde, for jeg var så sliten. 

Jeg ville ikke ha fravær fra jobben....det hadde vært så "mye" i det siste. 

Jeg bestemte meg for å gå på badet, men hadde ikke krefter til å reise meg. 

OK, Kathrin, nå bruker du viljen din, "snakke-tenkte" jeg for meg selv. 

Men jeg klarte ikke å røre meg. 

Jeg var lammet. 

Jeg har vanskelig for å huske detaljert hvordan alt skjedde etter dette, jeg var satt helt ut. 

Jeg fikk ringt arbeidsplassen omsider. 

Jeg fikk fortalt litt om tilstanden, og de tok imot beskjeden der med vantro. (Det høres jo rart ut med lammelse, jeg skjønner det.) 

Jeg hadde følt meg veldig sliten den siste tida, så vi var enige om at det beste var at jeg ble hjemme noen dager.......

Jeg kom meg til lege. 

Han sykmeldte meg på ubestemt tid. 

Det måtte være psyken, mente han. 

Jeg var såkalt utbrent, deprimert og sliten. 

Jeg "kjøpte" den. 

Jeg hadde ingen forutsetning for å vite at det var noe annet som feilet meg. 

Det er nå 2 år og noen måndeder siden jeg ble sykemeldt. 

Jeg er fortsatt hjemme............ jeg kom meg ikke tilbake på jobb igjen. 

Jeg fikk diagnosen for et drøyt år siden; ME.

Bloggen er snart 2 år. 

Begynte å blogge da jeg oppdaget at det fantes en hel "verden" der ute med felles interesser som meg. 

Jeg begynte å blogge helt anonymt. 

Det eneste jeg hadde lagt ut av min identitet, var mitt eget fornavn. 

Ingen andre enn mannen min visste at jeg blogget. 

Jeg ville at bloggen skulle være "min lille flekk" der ingen kjente meg fra før. 

Der jeg kunne velge hva jeg ville fortelle og hva jeg ikke ville fortelle. 

Jeg skulle fylle bloggen med alt jeg elsket og syntes var vakkert. 

Jeg ville ha et sted der jeg kunne være bare Kathrin, og ikke syke Kathrin. 

Jeg begynte å forme bloggen slik jeg ønsket meg livet mitt. 

Men realiteten inneholdt mer enn hva bloggen viste. Mye mer.

Alle ting forandrer seg. 

Det gjør nok jeg også.  

Denne blogginga har ført med seg en hel masse som jeg  ikke hadde regnet med da jeg begynte. 

Jeg har kommet i kontakt med mennesker jeg ikke hadde møtt ellers, jeg har "funnet" igjen gamle kjente, og i det hele tatt, så gir blogginga meg mye. 

Jeg vil gi dere et sant bilde av hvem jeg er. 

Ikke bare stas og fjas.  

Jeg lever med en hverdag som er utfordrende. 

Skal jeg fortsette å blogge, er det vanskelig å bare surfe i overflata. 

Men bare vær rolig; jeg skal ikke brette ut sjela mi helt, og jeg skal ikke røpe pinlige detaljer. 

Jeg kan balanseringskunsten, tror jeg. 

Det eneste jeg risikerer ved å være mer åpen, er uærlige mennesker. 

Uærlige mennesker møter man overalt, forresten.....  

Og så lenge jeg ikke forteller mer enn jeg kan tåle å få i retur, så er det greit, tenker jeg. 

 

Min lille filosofi er; å gjøre hverdagen fin for seg og sine nærmeste. 

Livet er kort, og det er skapt for å nytes. 

Har man levd noen år, finner man fort ut at livet ikke er bare lett, og av og til langt fra en nytelse. 

Jeg liker å strø glitter på hverdagen, og har ikke tenkt å slutte med det!

Og til slutt en liten, men viktig detalj; jeg har "planer" om å bli frisk, kronisk sykdom eller ei..... 

En vakker dag......en vakker dag;)

Ha det godt så lenge, Kathrin.